Ti sekunder å ta med seg resten av livet.

Hendene ligner lubne stjerner med sine struttende fingre. Smilehullene oppå dem minner om luftbobler i pannekakerøre. En liten kropp, med en mage som er stappfull av hjemmelagede kjøttboller og knær med blåmerker etter dagens barnehageøkt. Av og til har hun tid, som nå.
Da holder hun hodet mitt fast med en stjerne på hvert av ørene mine, låser blikket mitt i sine knallblå speil. Ansiktet hennes ligger i alvorlige, konsentrerte folder. Det kommer sakte nærmere og nærmere mitt eget fjes før jeg får en klem så inderlig og lang, så hard at de små skuldrene rister av anstrengelse.
Så er det over, livet er travelt må vite,  trapper å klatre, bøker å bla i, katter å klappe og så videre.

Skjebnen, tilfeldighet, mening.

Jeg hadde vært i San Francisco med jobben. Dragqueen-restauranter, Berkeley, Halloween, Stanford og Silicon Valley. De siste dagene måtte jeg bli på hotellrommet om kvelden fordi jeg ikke var helt i form.

Denne turen var noe av det siste på programmet sammen med disse kollegaene. Hjemme i Norge satt mine kommende kollegaer. Jeg hadde nemlig fått ny jobb, og skulle begynne ikke mange uker etter turen til USA.

Dagen etter jeg kom hjem til Norge, fikk en uviss følelse meg til å ta en graviditetstest. Den var positiv og jeg holdt på å besvime. Eller dette av stolen. Eller få tidenes lengste hakeslipp. Noe inni meg hadde tydeligvis ant at noe var i gjære, men jeg ble ikke kastet inn i virkeligheten før den blå streken bredte seg ut i det lille vinduet.

For å si det slik; det var ikke helt planlagt. Vi var enige om at vi begge var klare, men rent praktisk var vi enige om at jeg skulle jobbe minst et halvt år i den nye jobben før vi begynte å prøve, kanskje til og med et år. Det er jo ikke gitt at det går på første forsøk. Men vår stjernelill hadde tydeligvis satt seg fore å komme nå, og tok den ene sjansen hun fikk.

Så, her var vi. Nå skulle det skje. Jeg ble redd og glad og skremt og flau. Det var med sommerfugler og klump og et lite frø i magen jeg møtte på jobb første dag. Jeg måtte bruke første anledning til å fortelle sjefen det. Gurimalla, så tøft det var. Å prøve å formidle at det ikke var planlagt og at jeg ikke (visste at jeg) var gravid da jeg takket ja til jobben,  samtidig som man ikke kan vippe over i at «dette var kjipt», for man har jo allerede blitt glad i den lille inni magen. Og så håpe håpe håpe at man blir trodd når man sier at det ikke var meningen, at man hadde tenkt å vente. Noen vil sikkert uansett tenke at dette var nøysomt planlagt, at jeg holdt det skjult med vilje og spekulerte i det å få fast jobb pga penger eller noe sånt.

Heldigvis har jeg begynt å jobbe i en av Norges mest familievennlige bedrifter, og heldigvis var de realitetsorientert med at de aller fleste kvinner og menn i 30-årene før eller siden vil forsvinne noen måneder i foreldrepermisjon; og at de månedene på lang sikt bare er en dråpe i havet. Personalsjefen kom bort til meg like etter det ble offisielt(altså halvannen måned senere) og gratulerte, så meg i øynene og sa «dette syns vi bare er kjekt, Marianne. Dette liker vi.».

Mammabloggedilemmaet

Så, et år har gått siden sist man tok et drops ut av posen. På det året harjeg skiftet jobb,  blitt gravid, , solgt huset(hikst) og kjøpt ny leilighet (hurra), født en perfekt liten jente – og er nå i permisjon. Store omveltninger på kort tid med andre ord.

Ultra-Magnus på den nye terrassen vår, en sommerdag mens vi ventet på vårt nye familiemedlem.

Og bloggingen har hele tiden ligget i bakhodet, som en murrende kløe. Mange har bedt meg begynne igjen (og det er veldig koselig å være savnet, tusen takk) og jeg har flere ganger tatt med kameraet ut på eventyr for å knipse en fortelling å dele. Men det har bare ikke løsnet.

«Nå må du jo starte å mammablogge!» har jeg hørt fra flere kanter siden lillestjernen kom (bortsett fra Henrik da, som mente jeg skulle blogge om mitt permisjonsprosjekt å lære meg klingon i stedet). Og nå står jeg altså overfor flere dilemmaer, men det viktigste er jo det som blant annet frøken Makeløs har adressert: hvilken rett har jeg til å dele den lilles liv med resten av verden? Kan jeg starte hennes digitale fortelling om seg selv, for henne?

Diskusjonen om bildedeling av henne dukket for eksempel raskt opp i vårt hjem. Hva legger vi ut av og om henne på Facebook? Hva med bloggingen min, som jeg ønsker å gjenoppta – vil det ikke være kunstig å late som om hun ikke har kommet inn i livene våre, når hverdagene våre preges av å ha blitt foreldre?

Enn så lenge er intensjonen å ikk dele så mye fra lillestjernens liv. Men mitt liv; det har jo alltid vært en åpen bok :p

Så med dette erklærer jeg herved at jeg er tilbake; men vær altså advart: bloggingen vil nok preges av de nevnte livsomveltningene jeg har opplevd det siste året. På godt og vondt!

Om høst og hva man kan gjøre

 

I dag er luften i Bergen iskald og klar, med skarp sol og matt-blanke benker.

Høsten er vakker, men også litt trist. Alle kjenner vel til følelsen når man plutselig merker at dagene er litt kortere og været litt kaldere, gatene litt våtere og kveldene litt mørkere.

Jeg liker årstidsskifter! De er en snasen anledning til å lage «skifter» i eget liv også. Følelsen av å ha prosjekter i livet er noe av det kjekkeste jeg vet. Om prosjektet blir ferdigstilt eller ikke, er ikke så farlig. Ofte er det forberedelsene og tanken på hva man skal gjøre som er aller mest inspirerende.

For eksempel har jeg i en uke nå planlagt prosjekt «opprydning i sminken». Altså; vaske sminkekoster med shampoo og balsam, rengjøre alle etuier og hylstre i vesken for det der matte laget av utlekket øyenskygge eller kajalmerker som gjerne legger seg på alt, kvesse alle kajaler og liplinere, vaske sminkevesken innvendig og utvendig.

Det er et prosjekt som bare tar en time-halvannen en ettermiddag(dette kommer vel og merke an på mengden kosmetikk!). Etterpå føler man seg litt rengjort inni seg selv også.
Men har jeg gjort det enda? nope. Likevel føler jeg allerede at prosjektet har båret frukter.

For et par år siden hadde jeg et vinterprosjekt som gikk ut på å dedikere årstiden til å lære meg å lage saus fra bunnen av. All slags saus. Smørbasert, krembasert, dessertsauser, marinader, og så videre. Kjempegøy! Jeg leste meg opp og kjøpte egne kokebøker med alskens sauseoppskrifter. Gjorde rett og slett grundig research. Det resulterte i én soppsaus til ét middagsselskap. Først i år har jeg laget (som i: fått dreisen på) min egen bernaise.

Ser dere poenget mitt? Ikke la være å planlegge prosjekter selv om dere kjenner dere selv så godt at dere vet det sjelden blir helt sluttført. Kos dere med tanken og planleggingen og forarbeidet, for det har også en verdi!

Mine prosjekter for høsten er:
1. Rengjøre sminken (dette prosjektet har jeg under alle årstidsskifter).
2. Sortere garderoben i mer markant sommer/vinter og lage system for hvordan skifte enkelt mellom dem.
3. Være flink og levere inn alle skoene som fortjener det, til skomakeren. Og kanskje følge opp med å lage et sånt berømt polaroidbilde-system hvor det er bilde av hvert enkelt skopar utenpå esken, slik at man slipper å åpne for å se hvilket par som er oppi.
4. Invitere til et middagsselskap hvor jeg skal kjøre konsept/tema, som gjenspeiler seg i alt fra kleskode, matretter, dekorasjoner og underholdning/soundtrack.
5. Lage en filmklubb, om så med bare meg som medlem, hvor jeg skal se alle audrey hepburn-filmene.

Men! Jeg trenger flere prosjekter. Eller i hvertfall inspirasjon. Å planlegge prosjekter er jo et forprosjekteringsprosjekt i seg selv og gjør de mørke kveldene betraktlig lysere.

Har du noen prosjekter selv? Eller tips til meg??

Å være 31.

Berlin i sommer- lunsj nr to med vin, libanesisk mat og sigaretter.

Så er jeg 31 år.

Da jeg var 16, var tallet 30-og-noe ensbetydende med godt voksen på grensen til gammel. Hva ville jeg jobbe som, ville jeg ha barn, ville jeg være gift og eie mitt eget bosted? Det var nesten umulig å relatere seg til at jeg, daværende frik, med turkis hår og svart leppestift,  nyfunnet identitet og fersk naiv opprørskhet i blodet, skulle bli voksen.

Og her sitter jeg i sengen, dagen etter bursdagsfest, hvor jeg blant annet har fått gaver som sett av øredobber og anheng i hvitt gull med perler (ekte attpåtil, zomg) og kaffemaskin som lager den beste espresso, hvor enkelte festdeltagere drakk lettøl fordi de hadde verdens fineste ball på magen og hvor kanskje halvparten av det mannlige kjønn til stede enten var fedre eller kommende sådan. Deltagerne hadde med seg drikkevarer som dyrt importøl(tegn på at man har voksenjobb med inntekt til å kjøpe andre ting enn grans pilsner eller hva det nå er som gir den billigste rusen). En rekke indikatorer på at man ikke lenger er der man var.

Jeg elsker det! Jeg liker å være voksen. Jeg har tatt med meg det beste av ungdomstiden, og kombinert det med egenskaper og preferanser som kanskje må modnes over tid. Jeg har kanskje fortsatt en naiv opprørskhet i blodet, men den har skiftet karakter og kontekst. Selvfølgelig er jeg ikke ferdig modnet. Men jeg er voksen.

Samtidig : Selv om jeg eier mitt eget hus og er gift, spiller jeg dataspill (dog: not too much i det siste), jeg elsker tegneserier og kan spille pokemon-kort om jeg finner en annen sjel som vil – og har sitt eget dekk( det minner meg på: hvor er mitt??), jeg samler på førstegenerasjons My Little Ponies og elsker lukten av ftlalat-plasten og fregnene til Eplejenny. I kombinasjon med at ingen kan hindre meg fra å  bruke hundre kroner på smågodt eller være oppe til fire om natten.

Hadde jeg i dag kunnet skrive brev til Marianne 16 år, ville jeg sagt:
Kjør på, ikke bekymre deg, du lever i riktig retning og kan bare glede deg til fremtiden. Bare ikke legg for mye verdi i alle guttene du kommer til å møte på din vei og  bruke energi på å være lei deg fordi de behandler deg dårlig eller ikke vil ha deg-  du kommer uansett til å møte verdens beste mann som gjør livet ditt fullkomment.

Jeg digger å være 31.

Papirbryllup

For en uke siden var det nøyaktig ett år siden vi giftet oss.

Vi hadde tatt vare på den beste flasken champagne vi fikk, og drakk den mens vi leste gjennom talenotater, kort og ikke minst: alle hilsnene som gjestene skrev på baksiden av polaroidbildene som ble tatt av dem idet de kom. Etterhvert gikk vi på fine Naboen og spiste middag, og drakk nydelig vin og enda nydeligere champagne. En musserende søndag.

Og så måtte vi jo se på bilder og mimre litt.

Siden jeg helt glemte å fotografere papirjubileet, kommer et bittelite jubileumssammendrag fra selve dagen- og for dere som vil se alle sammen, ligger de her, her og her.

Nathalie sminket meg- hun kom til et hus fullt av fnisete, oppstemte og nervøse høner og meg som løp rundt i spanx og BH med en skive i den ene hånden og en tent sigarett i den andre. Åh, den følelsen…av at 100 meter borti gaten sto Johanneskirken- og ikke minst Walter!- og ventet på meg. Oi.

Ferdig!

Og de fantastiske skinnskoene fra Dior(vintage) kan ikke vises for mange ganger.

Veldig fornøyd med vielsen, selv om hjertet mitt overdøvde talen innimellom.

Lørdag, smør og Nina Simone

Det er lørdag, ute er det vått etter siste skur og antagelig vil det såvidt rekke å bli tørt igjen før neste kommer. Jeg har gitt meg hen til helgeklisjeen og ligger i pysjen i sjeselongen i vinduet og hører på Nina Simone. Drikker vann og brus og leser aviser. For et kvarter siden spiste jeg lunsj; en blodig og feit entrecôte med dobbel porsjon hjemmelaget bernaise og noen grønne blader med parmesan på.

Stusset du litt ved den siste setningen der? Da er du ikke alene, for å si det mildt.

I løpet av sommeren har jeg nemlig blitt en av dem. De nyfrelste lavkarbofanatikerne. De som jeg har fnyst av og himlet med øynene av og som jeg i mitt stille sinn har tenkt at ødelegger arterier og kolesterol og det som verre er.

Jeg skal ikke misjonere her i bloggen. Det er hvertfall ikke planen. Men siden jeg tidligere har fortalt om mitt Grete Roede-kapittel i sagaen om Det Sunne Kosthold, følte jeg for å opplyse om at jeg har skiftet skole- og slått rot i det nye klasserommet.

 

Brev til ungdommen

Etter grusomme, forferdelige 22.juli hadde BT en serie hvor ulike personer skrev brev til ungdommen.Jeg ble bedt om et bidrag, og valgte å dele min egen opplevelse av da jeg innså at et enkelt menneske kan gjøre en forskjell. Og at svaret på en slik tragedie som river i kroppen av meningsløshet, er å skape mening.  Her er brevet mitt:

Å gjøre livet meningsfullt

Kanskje var det viktigste i livet ditt å få Canada Goose-jakke til jul. Kanskje er det mest meningsfulle i livet ditt akkurat nå å fange oppmerksomheten til gutten i parallellklassen, eller å bli invitert i festen til hun med den store villaen og de kule vennene. Eller få en femmer i engelsken.

Eller kanskje du synes det er vanskelig å finne meningen med livet. Kanskje du føler at alt er meningsløst, og at verden ikke forstår deg.

Det er ingenting galt med det. Det er tvert i mot en viktig del av det å være ung. Å famle seg frem til hvem du er, hvor du hører hjemme og hvem omgivelsene synes at du skal være.

La meg fortelle deg et glitrende, skinnende og gyllent faktum.

Selv om du skulle være tilfreds med livet ditt. Selv om det er komfortabelt å være deg, helt ok å gå på skolen hver dag og gøy å spille fotball og å gå på kino, spise rullekebab og ha gode venner , så finnes det noe som kan gjøre deg enda lykkeligere. Som kan gjøre livet ditt så meningsfullt at hjertet svulmer, blodet koker, at du om morgenen våkner og er full av kamplyst. Kamplyst, for i dag skal du gjøre en forskjell.

Selv ble jeg politisk aktiv i en alder av 14. Jeg ble invitert til et møte av en bekjent. Jeg tenkte at å gå på ett enkelt møte skulle jeg da klare. Da jeg kom ut etterpå, gråt jeg av alle følelsene i meg. Aldri før hadde jeg blitt fylt av en slik livsglede, en optimisme, en frustrasjon og en målbevissthet. Følelsesregisteret mitt vokste utover i i alle kanter. Fra sinne over urettferdighet, til jubel over oppslutning på fakkeltog, til å bli rørt av gode talere.

Jeg fikk gradvis en forståelse av hvordan samfunnet fungerer.  Jeg lærte å sette ting i sammenheng. At det ikke bare er å kreve mer penger til et område, uten å ha en løsning på det. At det ikke går an å sette ulike grupper opp mot hverandre, at eldre ikke er mindre viktigere enn barn. At helsevesen ikke er mer viktig enn arbeidsledighet. At det faktisk er enhvers plikt i å sette seg inn i sitt lille lands tilstand, å mene noe om det, å gi sitt bidrag til å forbedre det.

Sammen med et tjuetalls andre diskuterte vi i timesvis, lærte oss å formulere oss klart og tydelig, å tale i forsamlinger. Jeg holdt appell for 500 mennesker på torget. Vi brant for sakene våre, vi gikk med hodet hevet og skulle redde verden.

Og den følelsen, den optimismen, bør alle ungdommer oppleve.Det er for enkelt å resignere til å håpløshet, til å tro at løpet er kjørt. Enten du synes individet bør komme før kollektivet, eller du syns skatt er nødvendig og flott, eller at klimapolitikk må prioriteres. Mangfold er viktig også i politikken.

Jeg utfordrer deg som leser dette, til å gå på et sånt møte. Finn ditt ungdomsparti. Gå med et åpent sinn. Om det ikke virker så viktig eller kjekt eller aktuelt i forkant, kan det likevel være at du får deg en overraskelse.

Og at verden med ett blir så inderlig mer meningsfull.

En øy med bare museer

Tyskland er et kulturland, og som hovedstad har Berlin nærmest et museum på hvert gatehjørne. Siden jeg og Marianne har litt ulike ideer om hva en ferie faktisk er, avtalte vi at hun ble med meg på ett av dem, og så kunne hun ligge i parken mens jeg besøkte de andre.

Dermed startet vi på DDR-museet, som viser hvordan det var å leve i Østtyskland mellom 1961 og 1989. Alle som har sett «De andres liv» vet at dette var en spesiell periode i europeisk historie, og museet er i tillegg lagt opp til å være fullstendig interaktivt. Dermed kan man prøvesitte en trabant (den lille, underlige bilen som egenhendig produserte mye av det grå støvet Østtyskland var kjent for), sitte ved et typisk parti-skrivebord, dra ut skuffer og skap, kjenne på dongeribukser laget i gummi, høre jingler fra de statlige radiokanalene og sitte i et avhørsrom. Man kan til og med gå rundt i en autentisk leilighet.

For å gjøre opplevelsen komplett har de en restaurant som serverer østtyske spesialiteter. Mannen som var sousjef på det største hotellet i Øst-Berlin er nå kjøkkensjef på denne restauranten, og han viderefører klassiske kommunistiske retter som ketwurst (det engelske «hotdog» var bannlyst, så de kombinerte ordene for ketchup og pølse), grilletta (hamburger), og som sett under: Spreewald sylteagurker på usyret brød:

Marianne spiste den i Berlin noe mer allestedsnærværende pølse i karrisaus.

Rett over kanalen for DDR-museet ligger Museumsinsel, en øy med alle de store, klassiske museene pluss berlinerdomen:

Det kan være vanskelig å bestemme seg for hvilke museer man skal besøke, for de er mildt sagt litt overlappende: den egyptiske, greske og pergamon-sivilisasjonene blir behørig presentert på hvert sitt museum, (for ikke å snakke om tysk billedkunst) så for min del gikk jeg etter de mest imponerende bygningene.

Neues Museum var imponerende, og ikke så rent lite skummelt:

Museet ble bygget allerede i 1841, ble kraftig bombet under andre verdenskrig, og åpnet ikke igjen før i 1999. Til tross for dette finner du enorme egyptiske samlinger her, med en mengde sarkofager, flere dødebøker, og – litt uklart hvorfor – en utstilling om en tysk lege som lagde øyeproteser på 1800-tallet:

Og har du ikke fått nok gammel kultur, anbefales Altes Museum («det gamle museet»). Bak en nærmest skremmende kolonnade finner du klassiske greske skulpturer i klassiske omgivelser:

Og Marianne? Hun lå i parken og matet spurvene.

Den beste biffen

I sommer har vi vært i Stockholm, en by jeg blir mer og mer glad i. Det er noe med svenskene altså. Drømmeferien (en av mange) er å tilbringe dagene i et trehus i Värmland eller kanskje Småland eller egentlig hvorsomhelst som minner om Astrid Lindgren-filmer hvor man finner trær og blomsterenger og nesten ingen asfalt og tjern man kan bade i – eller svaberg for den saks skyld, plukke bær og klappe hester og bare ligge i gresset.

Men nå var det altså Stockholm. Og her hadde vi diverse planer. Den første tenkte jeg å vise nå, for det var en opplevelse for både smak og syn!

Jeg booket oss inn på Grill, en restaurant jeg hadde hørt så mye om i diverse blogger – og som ikke minst kunne skilte med Kobe-biff på menyen!

Å komme inn i restauranten som fra utsiden så grå og kjedeligut, var som å entre et slags til nå hemmelig kjøttselskap i en ukjent hattemaker-restaurant i eventyrlandet til Alice. Restauranten hadde tre eller kanskje fire ulike deler; en sirkus-del, en kitsch-del, en del lenger bak som jeg ikke fikk sett- og delen hvor vi havnet; nemlig den rosa lysekrone-blonde-cupcake-delen.

Vi endte opp med å heller bestille Guldkjøtt i stedet for Kobe, da det i menyen fremsto som at kjøttet faktisk ikke kom fra Kobe i Japan, men var fremstilt på samme måte et annet sted i verden…og da var det ikke sååå aktuelt- vi ville jo ha the real thing!

Bilde av måltidet eksisterer dessverre ikke, da vi mistet munn og mæle og alt som het bildebevis når maten kom. Vi så på hverandre og bare lo, og deretter så en alvorlig Walter på meg og sa: – Nå kan vi aldri spise biff igjen….

Alfabetet på tur

av walter

BRIGHT dukket plutselig opp på den lokale t-banestasjonen vår i Berlin. Jeg vet ikke hvem de er. Jeg vet ikke hva de holder på med. Jeg vet ikke noe annet enn at G hadde stått opp med feil fot den morgenen, og tatt på seg klærne bak-frem. Dermed måtte hun stå med ryggen til for at alt skulle bli riktig.

 

Noen dager senere dukket de opp igjen. De reklamerte ikke for noe. De hadde ikke noe budskap. Det var bare rare mennesker som gikk rundt med bokstaver på undergrunnen.

Den første sommermåneden

Juni, med korte negler og røde knapper.

Asparges og peoner. Den første klissete runden med solkrem og nykål på tallerkenen.

Minner om varm polyesterpute i hammock, ukeblad med solvarme sider og smeltet kroneis på fingrene. Midtsommernatt og jakten på syv sorter markblomster og syv grinder.

Det er ganske fantastisk hvordan de ulike månedene kiler hukommelsen med søt nostalgia, og hvor lite som skal til for å hente frem glimt av barndom og lykke igjen.

Happiness is tangerine

Siden sist har vi fått et nytt lite medlem av kjøkkenbenkfamilien, en glad og lubben liten blender i fargen «tangerine».

Den har kolbe av tykt glass og knuser is som den største, selvtilfredse selvfølge. I helgen lagde den litervis av både sitronsalt frozen margarita, og søsterslushen strawberry margarita.

Disse uhellige helligdagene.

(Av Walter)

Det er juni, det er høst og det regner. Det regner så mye at Rådhuset står under vann opp til tolvte etasje. De forteller oss at grunnen er brudd på en vannledning, men vi har bodd her i byen en stund. De lurer ikke oss.

På slike dager er det ikke stort å gjøre annet enn å lunte rundt i huset og se verden bli stadig fuktigere utenfor. Og jeg kupper bloggen til Marianne, kanskje bare for å føle at jeg gjør noe.

John Coltrane når det regner, Miles Davis når det snør. Det er en god tommelfingerregel.

I morgen reiser vi til Stockholm for helgen. Enn så lenge har tiden stoppet.

Gaten utenfor er fuktig men grønn. En av fordelene ved å bo i Bergen.

Selv om det er så kaldt at ullsokkene har blitt hentet frem fra innerst i skapet.

Slik er det.

Kaffe, som øl, bør brygges med omhu og nytes i halvlitere.

Mye lesestoff samler seg på hemsen i løpet av en slik dag.

En referanse i én bok fører til at en annen blir tatt ned fra hyllen. Man blar litt, før man blir distrahert av Studvest eller Megafon.

Og om bøkene ikke svarer til forventningene, blir de gjenbrukt som små bord.

Lin Yutang skrev i 1936 en bok om at alt gikk for fort. Og at vestlig tøy var ubehagelig.

Minne om en forgangen smoothie.

Slik er utsikten fra hemsen i dag. Bare nedre del av Fløyen er synlig.

Sommerhatten ligger på hyllen/bjelken, ubrukt siden april.

Det samme kan man forsåvidt si om disse, selv om de er mer til pynt.

Noen er skapt for et fuktig miljø.

På slike dager får man skjenke seg en hjemmelaget øl på ettermiddagen og vente på at alt går over.

Nadinas bursdag

I går hadde Nadina bursdag. Det måtte markeres med en helaften, såklart. Vi startet med å spise fredagstaco og åpning av gaver hjemme hos Aicha, hennes mor.

Det var peoner, det var bobler og det var Air og sigaretter.

av meg fikk Nadina leppestift og en stjerneballong som selvfølgelig ble med resten av kvelden.

Dessert: pistasjeis med sjokoladebiter.

Og så: la maten synke og fylle på med cava, skravle og legge planer for kvelden.

Samt et ukjent antall sigaretter på den nydelige terrassen.

Så var det på tide å gå videre.

Aicha vinket farvel,

og på veien tok vi med en gyllen flaske som niste.

deilig med frisk luft i ansiktet, og deilig at det tar fem minutter å gå til Legal.

Vi hadde en rekke fotoshoots på veien også, forresten.

På Legal drakk hele baren prosecco, så de var tomme for isbøtter.

Vi kom frem og innstallerte oss i første etasje, som vanlig.

Nadina fikk en sånn dings som ser ut som en visp uten ende og som kiler helt fantastisk i hodebunnen. Å, den deiligste gaven. Her tester Åshild.

hejhejhallå.

Gurimalla så mye vi lo den kvelden! Kanskje det sunneste i hele verden.

et lite bilderush av forskjellige folk vi møtte den kvelden:

Min nydelige og fantastiske frisør/venn ChingBling kom også innom. Han har en fin blogg som du kan lese her.

For første gang på gudvethvorlenge ble jeg helt til stengetid! Det ble litt mange runder med prosecco på meg, som dere kanskje ser på bildene mine også:p
I dag våknet jeg til en mann som hadde kjøpt kald brus og laget potetpizza og som gikk på butikken og kjøpte vannmelon fordi jeg hadde så lyst på det, og så så vi star trek. Og da kom jo skallebank i skyggen av det hele.

peekaboo.

I januar begynte jeg i ny jobb. Den er så innmari kjekk at jeg har vært i en lykkejobbeboble.

Men så savner jeg å blogge også, da. Og jo mer jeg har drøyet å skrive nytt innlegg, jo mer prestasjonspress har jeg lagt på meg selv.

*riste av seg*

Hei!
Siden sist har jeg:

begynt å drikke massemasse kaffe

fått tre nye popupbøker

latt hender og fingre gli over barken til en gammel,gammel eik

syklet på nyfikset, svart sykkel med kurv og sommerfuglringeklokke

feiret 17.mai i bunad- men kun hjemme, fordi champagnefrokosten ble til champagnedag

lagt på meg litt for mange kilo igjen- masse god mat og masse gode godter, og litt for lite trening.

vært i bryllup og konfirmasjon, og holdt tale

laget cupcaketårn av 90 cupcakes

hatt gatens fineste hage/bed med hundre tulipaner og tusen påskeliljer og det blir bare mer og mer bugnende for hver dag

ikke klippet meg i det hele tatt

planlagt bryllupsreiseturné for sommeren

hørt på blant annet veronica maggio, a-ha, keith jarret og lady gaga

hva har dere gjort siden sist?

blogginspirasjon

Jeg er smertelig klar over at jeg er en elendig blogger sålangt i år. Men det er samtidig viktig for meg at bloggen er et overskuddsprosjekt- jeg vil ikke føle blogging som en plikt, men noe jeg gjør når jeg er inspirert.

Så da jeg kom hjem en dag og Walter sa han hadde en overraskelse til meg, måtte jeg plutselig innse at det hvertfall ikke er verktøyene det står på lenger.

En flunkende ny og deilig og slank og lett macbook air!

med ninjasnehvit på. Viktigst av alt nesten.

Så nå mangler bare kreativiteten og fotograferingslysten, så er jeg på plass igjen sånn etterhvert.

champagnepiknik

Enhver anledning til å feire bør gripes, omfavnes og utføres til fulle. Så da Walter fikk jobb og vi tilfeldigvis hadde en flaske med champagne i kjøleskapet, tok vi med oss glass og lykter og puter og hadde piknik oppe på hemsen.

Der satt vi og kjente på millioner av små perler i munnen og diskuterte Star Wars og Star Trek (Walter er en trekkie og jeg en warser).

Og det på en tirsdag attpåtil.

Å finne humøret i rot

Søndag. Sove til man våkner, og både den myke, varme katten oppå dynen og jeg strekker oss i kor. Stabbe opp trappen i pysj med sovehår og komme til et varmt og lyst kjøkken- fullt i rot. Spor av gårsdagens pizzaverksted, ostekakebaking, avislesning, en uke full av bøker, her bor to travle mennesker. Og en bedagelig anlagt katt.

I det jeg skal begynne å rydde, slår det meg at jeg egentlig elsker rotet vårt. En persons rot sier mye om vedkommede. Og i så måte registrerte jeg med glede at mitt rot innebærer gjenstander som konfettikanoner, amaryllisløker, champagnekorker og mummikopper. Og før jeg visste ordet av det knipset jeg bilder av hvordan en rotete søndagsetasje kan se ut i huset vårt.

disclaimer: tro for all del ikke at det ikke finnes skittentøy slengt ut over soveromsgulvet eller brune epleskrotter på bordet foran fjernsynet altså. Vi har ikke bare søtt rot, for all del:D
En konfettikanon, en blomsterløk til tørk på et gammelt Natt&Dag, en tekopp, en pose kattemat og en bok med oppskrifter på småkaker.

Tulipaner som synger sitt siste vers, aviser, liba-brød, bøker, kakefat, yogi-te og en macbook.

Sitron, en liten bok om kjærlighet, minimuffinsformer, tomater, kummin, to champagnekorker, en klesrulle og Ultra-Magnus’ maltekstrakt.

En mummikopp med hattifnatter/de fattige slektningene, en star-wars-kortstokk, en iphone, en dødningskalle-refleks og en superteit lighter.

En amaryllisløk som har gjort sitt for i år, og som skal få sove i en mørk og kald kjeller til den skal få flytte ut i solskinn og varm jord etter hvert.

Et matskap (vi kaller det bare «søylen») stappet fullt både i høyden og bredden av diverse tørrvarer. Jeg tipper vi gjør et forsøk på å organisere innholdet tre ganger i året og så sklir det ut igjen med en gang. Søylen gjemmer mange skatter, bare man leter lenge nok. Fint på dager hvor man ikke orker å handle!

 

Julebord

Åh gurimalla for en lang pause jeg har tatt fra bloggingen. Håper dere tilgir meg? Det har vært en intens og deilig pangstart på 2011 og jeg har det bedre enn noengang- mer om det senere. Først må jeg få dele litt av de siste ukene av i fjor.